Selvmord


De små bølgene gle rolig over henne.
Tangen kveilet seg rundt henne, bandt henne fast og kilte henne mellom tærne. Fiskene svømte raskt fram og tilbake rundt henne uten å bry seg om at hun var der. En brannmanet beveget seg sakte forbi, men hun rørte seg ikke da strålene strøk langs ansiktet hennes. Solstrålene brøt vannflata og fikk håret hennes til å skinne glimtvis mellom tangen.
En motorbåt kjørte fort forbi et stykke utenfor grunna der hun lå, og undervannsstrømmene propellen lagde fikk tangen til å gli lit til side, og den røde kjolen hennes til å løfte seg litt fra bunnen, slik at den syntes litt bedre ovenfra.

En mann kom padlende i en kajakk. Han padlet sakte, og så ned i det klare, nesten helt rolige vannet. Det var nesten vindstille, og bølgene var så små at hvis de hadde vært mindre ville det ikke vært bølger i det hele tatt, bare krusninger. Mannen padlet så sakte fordi han likte å se på alle de forskjellige grønnyansene i tangen.
Han padlet forbi grunna.
Så snudde han og padlet tilbake. Han syntes han hadde sett noe rødt innimellom alt det grønne. Da han så nærmere etter så han at det var rødt stoff.
Fullstendig fascinert padlet han enda nærmere. Han bøyde seg ut over sida på kajakken, rett over det røde han mente var stoff som beveget seg i takt med den svake undervannsstrømmen. Ei krabbe kavet rundt i noe litt bortenfor stoffet. Krabba fanget oppmerksomheten hans, og med ett så han at det var hår krabba hadde viklet seg fast i. Langt, lyst hår.
Mannen lot blikket følge fåret inn mot hårfestet, og så rettet han seg opp og hikstet høyt. Bildet av et blekt jenteansikt med vidåpne, stirrende øyne som stirret opp på ham festet seg i hodet hans, og han kom aldri til å glemme det ansiktet.

Hendene til to dykkere fra kystpolitiet strøk langs kroppen hennes mens de forsøkte å vikle henne løs fra tangen. En av dykkerne tok vekk en brennmanetstråle fra den røde kjolen hennes.
Skyggene fra mange båter dekket for solstrålene slik at de ikke nådde fram til henne lenger, og alle de små fiskene og krabbene var ikke å se. De hadde pilt vekk da den første båten til kystpolitiet kom. Hun lå der helt alene. Bortsett fra dykkerne, men de ble sett på som fienden, siden de hadde brutt freden og harmonien.
Dykkerne løftet henne opp på ei kald metallplate og så festet de en reim til hvert hjørne av plata. Plata ble heist sakte oppover mot overflaten, og de to dykkerne svømte sakte opp ved siden av henne og passet på at hun ikke datt av.
De heiste henne opp fra vannet, og ned i en av båtene.
Lufta og det skarpe sollyset over vann viste dem at hun var mye yngre enn hun hadde virket under vann. Ansiktet hennes virket mye hvitere, og håret hennes, som hadde virket på en måte levende, var slapt og livløst.

Da politiet fikk jenta over vann så de et lite hylster som var bundet fast rundt overarmen hennes. En politimann tok et bilde av hylsteret før han løsnet det og tok av lokket. Han pirket ut en liten, tørr papirlapp fra hylsteret. Så kastet han et blikk på lappen, og grøsset. På lappen stod et jentenavn, en adresse, et personnummer, en fødselsdato og et telefonnummer.

*

Selvmord?
Hva i all verden kan få noen mennesker til å gjøre det? Veldig mange mennesker faktisk. Hun skjønte det ikke. Det var noe hun i alle fall aldri ville gjøre.
- Ja men, hvis du skulle ha gjort det, hvordan ville du valgt å gjøre det? Venninnen virket irritert.
- Jeg vet ikke. Har aldri tenkt på det før! Hun begynte å bli irritert selv. Hva var så viktig med dette? Så klart hun ikke hadde tenkt på det før. Hun hadde jo aldri hatt grunn til det. Og hun ville ikke tenke på det, for det var helt uaktuelt. Livet kunne aldri bli så ille at hun kom til å gjøre slutt på det helt!
- Sovetabletter? Henging? Pistol? Kniv? Drukning? Åh kom igjen da!!! Venninnen sukket.
- Hvorfor er du så opptatt av dette? Jeg skjønner ikke hvorfor du spør. Hun sukket, hun og.
De stoppet å gå da de kom til parken. Huskene beveget seg fram og tilbake i den sterke vinden. Hun så lenge på venninnen, som stod og så på huskene. Så nikket hun mot dem, og de gikk bort og satte seg på hver sin huske.
- Jeg bare lurer, jeg. Jeg mener, du må jo ha tenkt på det en eller annen gang? Alle mennesker gjør jo det.
- Ikke jeg.
- Men…
- Hør her. Det finnes ikke noen grunn i verden for at jeg ville gjøre noe sånt, så det er ikke noen vist for meg å tenke på det.
- Du kan ikke vite sikkert at du ikke kommer til å få grunn til og gjøre det senere. Jeg er så glad i ild. Tror at om jeg noen gang ville gjort det skulle det ha noen med ild å gjøre. Du er et vannmenneske. Kanskje noe med drukning hadde passet deg bra?
- Ikke prøv å få meg til å tenke sånn! Jeg vil ikke tenke på det. Hun reiste seg og gikk. Lot venninna være igjen ved huskene.

Men nå måtte hun tenke på det. Selvmord. Bare ordet gjorde henne redd. Hvordan ville hun egentlig ha gjort det? Ikke at hun kom til å gjøre det. Ikke for noe i verden. Men hvordan? Noe med vann? Det skulle visst være veldig vanskelig å drukne seg selv…
Hun klarte ikke å få det ut av hodet. Gikk og tenkte på det hele tida. Til slutt begynte hun virkelig å gå inn for å finne ut mer om selvmord. Hun søkte på internett, og fant mye stoff om det. Det begynte å fascinere henne. Hun satte opp statistikker over hva som så ut til å bli foretrukket, og hun laget lister over alle måtene som hadde blitt brukt. Forskjellige måter å ta selvmord på så ut til å være som alt annet, hva som var ”inn” for tida varierte med hvem som gjorde hva.
I mange måneder jobbet hun med temaet selvmord, og samlet til slutt alt hun hadde funnet i en tjukk mappe. På tross av at hun hadde funnet så mye stoff om det var hun fortsatt ikke sikker på hvordan hun ville gjort det.
Litt missfornøyd slo hun tanken fra seg, og prøvde å glemme alt sammen.

Så kom sommerferien. Sommerferien skal liksom gjøre folk glade, men ikke henne. For første gang i sitt liv begynte hun å forstå hvorfor noen valgte å begå selvmord. Livet virket bare ikke verdt å leve. Da hun snakket med venninnen om det sa venninnen bare at sånne depresjonsperioder kom og gikk.
En uke etterpå fant politiet liket til venninnen i restene av et bål. Det ble bevist at venninnen selv hadde tent bålet mens hun stod midt i det, og så fort det var tent hadde hun skutt seg. De fant en lapp ved utkanten av bålet. En siste beskjed fra avdøde. På lappen stod det hvor mye hun elsket kjæresten som hadde slått opp med henne samme formiddag. Kjæresten hennes ble helt fra seg over dette, og tre dager senere fant de ham også død. Begge disse menneskene hadde betydd veldig mye for henne, og hun tok tapet veldig tungt. Og det skulle vise seg at deres død brakte enda mer død med seg.
Det var mens hun sørget hun møtte ham. Han trøstet henne, holdt rundt henne og sa at vennene hennes sikkert hadde det mye bedre nå. De ble gode venner. Etter bare et par uker ble de mer enn venner også. Noen ville kanskje si de forhastet seg litt da de flyttet sammen etter å ha vært kjærester i tre uker, men de to mente ikke det. De hadde det kjempefint sammen, og nå var hun endelig blitt glad igjen. Men det varte ikke alt for lenge. Foreldrene hans brant inne da huset deres begynte å brenne midt på natta. Nå var det henne som måtte trøste ham. Døden så ut til å bare komme nærmere og nærmere. Hun kunne føle den over alt. Det ville ikke la henne være i fred. Hun ble sliten, og begge sluttet å smile. De satt bare og trøstet hverandre.
Det gikk et helt år.
Så ble han skadet på jobben. Noen mistet en betongblokk ned på han, og den ødela hele den høyere sida hans. Legene visste ikke om han kom til å overleve de kraftige indre skadene. Hun satt hos ham på sykehuset hver dag. Gikk ikke fra mer enn en halvtime av gangen. Hun gråt mye, men bare når han sov, for når han var våken ba han henne om å ikke gjøre det. Han sa alt kom til å gå bra. Legene trodde noe annet. Transplantasjoner var utelukket, for det ville han ikke overleve, de skadde innvollene hadde hovnet opp for mye. De sa at hvis ikke han ble bedre snart hadde han ikke lenge igjen.
Han ble ikke bedre, og etter tre uker på sykehuset døde han. Hun satt der mens det skjedde. Satt der i sjokk. Så dro hun hjem til leiligheten deres, og fant fram mappa med stoff hun hadde samlet om selvmord. Nå visste hun hvorfor noen mennesker valgte å begå selvmord. Livet var bare ikke verdt å leve lenger. Hun bladde rask gjennom mappa. Det var seint på kvelden, så hun gikk og la seg. Neste morgen fant hun fram en veske. I den puttet hun en vannflaske, et lite, vanntett hylster og et glass sovetabletter. Så tok hun på seg en av de peneste kjolene sine, en rød en, og gikk ut til nærmeste busstopp. Hun tok bussen som gikk ut mot kysten.
Ved siden av henne i bussen satt en eldre dame.
- Du verden, så pen du var da. Er sjelden en ser sånne skjønnheter på bussen nå for tida. Tør jeg spørre hvor du skal?
- Jeg skal ut til familiens hytte. Hun smilte blekt til damen.
- Du skal på hyttetur så pent kledd?
- Nei, ikke hyttetur. Jeg skal ikke bli på hytta. Skal bare ta et bad der. Etter det skal jeg i begravelse.
- Uff da! Så leit! Noen som stod deg nær?
- Ja. Han var livet mitt, og hjertet mitt…

*

Leiligheten av mørk. Alle gardinene var trukket for, og alle lys var slått av. Midt på kjøkkenbenken stod det et stort kubelys. Det brant fortsatt, men bare så vidt. Det hadde nesten brent helt ned. På veggen bak lyset hang en rekke avisutklipp. Alle inneholdt budskap om død. Ei jente som skøyt seg og brant seg selv på bål, en gutt som stakk seg ned med kniv, et eldre ektepar som brant inne, ei jente som ble overkjørt, en liten gutt som hadde drept en kamerat, ei lita jente som hadde blitt voldtatt, mange utklepp med artikler om krig, og om ulykker, og en ung mann som hadde dødd på sykehus dagen før. En samling av minner om død. Det var tegnet ring rundt fire av utkleppene. Midt mellom alle disse utklippene var det en ledig pass det ikke hang noe på. Som om flekken var beregnet på noe som ikke hadde blitt skrevet ennå. Ved siden av lyset lå en tjukk mappe. Den var lukket igjen, og det stod to lapper opp av den. Leiligheten var helt stille. Dødsens stille.

Politiet kom til leiligheten. Den var ikke låst, så de gikk rett inn. De kastet bare et rast blikk på kjøkkenbenken. Kubelyset blåste de ut. Gardinene ble trukket fra, så det skarpe lyset fylte rommet og gjorde alle kanter skarpere og all den kalde tomheten et faktum.
Politimannen som hadde åpnet hylsteret så interessert på mappa på benken. Han åpnet den forsiktig på først det ene merket, så det andre, og tok et skritt bakover.
- De sier hun definitivt druknet, sa en politimann som et øyeblikk tidligere hadde stått og snakket i telefon. - Men de sa det var noe mer også…
- Hun tok sovetabletter først, ikke sant? De andre politimennene snudde seg mot mannen som hadde kikket i mappa.
- Ja, noe sånt ja. Hvordan visste du det? Mannen med telefonen så forundret ut.
Mannen ved mappa bare pekte på den. De andre gikk nærmere og undersøkte den. I mellomtida så mannen på avisutklippene. Nå ga de mye mer mening for ham.
- Selvmord. Definitivt selvmord, mumlet ham og grøsset.
- Men hva skulle hun med sovepillene?
- Les notatene i margen…
”Drukning som selvmord misslykkes ofte, for offeret klarer ikke holde seg selv under vann så lange. Hvis du klarer å hindre deg sevl i å kjempe imot i krampe vil det gå.”
- Derfor sovepillene. Hun SKULLE lykkes i det. Det må ha vært grundig planlagt! Hva ville drive ei jente til noe slikt? Hva kan ha fått ei nydelig jente som henne til å begå selvmord?
- Og hylsteret med all informasjonen om henne? Hvorfor hadde hun festet den på seg?
- Hun ville vel ikke plage oss med at vi måtte finne ut hvem hun var… Han sukket. – Kan hende hun bare ville gjøre livene våre en anelse enklere ved å ikke legge en ukes ekstra jobb på skuldrene våre…? Det får vi vel aldri vite.